Desember

Det er 5. desember... i dag!

Har fri fra seminar for øyeblikket, grunnet the return of Jonatan. Han skal nemlig underholde barn på Madlasenteret bibliotek i dag! Derfor sitter jeg her, i nummer 47, med hodet oppi deler av klesvasken min. Det er fordi tørkestativet mitt er ødelagt, og løsningen på det ble å henge en hyssing litt sånn på tvers. Takk og lov for tørketrommeler, sier jeg bare, hvis ikke hadde det vært skikkelig stress å se noe her inne!

Jeg er i desembermodus. Skikkelig. Fire ”Julemysteriet”-kapitler er allerede lest, og i dag er en ny desemberdag! ”Amalies jul” skaper en herlig nostalgi hos omtrent samtlige Solborgere, selv om mine snart 20 (!) år gamle øyne ser litt annerledes på det enn de gjorde før. Amalie er litt gal, og Nisseungen har VERDENS største rumpe. Word.

Jeg spiller forresten utelukkende julemusikk nå. Love it. Julestjerna er på plass, og alt annet lys ble dermed overflødig. En miniatyrversjon av en julekrybbe er satt opp, og den første boksen med julekaker er for lengst fortært. Jeg er et julemenneske.
Julebrus er skolens store snakkis, og patrioten i oss alle kryper frem når VÅR julebrus får det harde lag. Dette har resultert i mang en vennligsinnet krangel, dog med et hint av irritasjon til tider, og til sist julebrustesting. CB gjør det ikke så bra… Men det gjør ikke noe! Den er jul for meg!

Pakkekalender har jeg forresten også! Min kjære mamma har lagt ned det som må være timesvis med arbeid i den, og jeg nyter hver eneste pakke. Det er så koselig!

Advent på Solborg er rett og slett skikkelig koselig! Selv om jeg savner bakinga og den nydelige adventspynten som definerer vårt hus i desember. Det skal bli både utrolig koselig og litt rart å reise hjem i juleferien. Det skal bli så godt å være med alle der hjemme, samtidig som det blir uvant å være så lenge borte fra Solborg.

Men aller mest tror jeg det skal bli DIGG.

Dagens anbefaling: Nå vandrer fra hver en verdenskrok

Home!

Jeg er hjemme. Ordentlig HJEMME.
Sitter på rommet mitt, i senga mi, og hører på hunden min (vår)som sover. Føles braa:) Og det er når jeg sitter sånn her, at jeg finner ut hvor privilegert jeg er! Jeg får lov til å komme hjem til verdens beste mennesker! Min herlige familie, and my awesome friends! Jeg har vært på Kaffebørsen, kost meg hos Marie, spist pasta midt på natta med Lars, trent med Halvor og Martin, jobba på ICA, jeg og Maria har måttet få trøstende ord om framtida fra våre kjære venninner og livet har vært herlig!

Det er godt å være hjemme av og til!

Så til alle dere som gjør meg så glad: jeg er så glad i dere!

Samtidig må jeg slenge med at jeg koser meg på Solborg, og gleder meg til fortsettelsen, med alle de herlige menneskene der! But for now, I'm HOME! :)

Dagens anbefaling: Falling Away With You - Muse

Starten på nullnislashti

Her kommer et blogginnlegg som burde ha kommet for en god stund siden. Ingrids liv har tatt en brå vending, og det har ikke kommet mange oppdateringer fra oljebyen som nå huser enda en flekkefjæring. Jeg har flytta til Stavanger. Tjensvollveien 44 er mitt nye hjem. Her holder nemlig Solborg folkehøgskole til. Det ble ikke det store utland og prestisjeskole på meg i år, selv om jeg kom inn. For det gjorde jeg nemlig. Mange vil nok synes det er rart, ja, nærmest dårlig gjort å si nei til det noen vil karakterisere som en stor sjanse. Men for meg var det ikke det jeg skulle gjøre i 2009/2010. Jeg skulle slappe av. Uten press og prestasjonsangst. Derfor valgte jeg å sette mine føtter på et av de mange trappetrinnene Solborg har å by på. Det har jeg ikke angret på.
For the record: jeg driver da i alle fall med musikk og ”performing arts”. Yours truly danset i over 3 timer i går. Jeg skal ha sangtimer. Og er jeg heldig, får jeg være en av røverne i Kardemommeby. Jeg går nemlig på Rampelys. Sounds good, right?

Solborg er en herlig plass. De første dagene gikk riktignok med på å konsentrere seg om å huske mitt eget navn, noe som resulterte i at jeg kun husket hvert fjerde nye navn, sånn omtrent. Det var mye nytt, og jeg skal innrømme at jeg var både spent og nervøs. Det er ikke bare-bare å begynne på noe helt nytt, så å si ”alene”.
Nå kan jeg ganske mange navn. Og jeg har blitt godt kjent med mange. Det er noen virkelig gode folk her på skolen. Og minoriteten snakker bokmål. Det er funny. Trøndersk og kvinnheradsk spinner rundt i hodet mitt. Norge er allsidig. Og lite. ”Kjenner du han?” er en hyppig brukt setning. Festlig fenomen.

Jeg har det svært behagelig.

Skoledagene består av musikk, dans og drama, samt ballspill, kor, et par solidaritetsfag og gym. Der kan en gjøre hva en vil. Jeg har tatt sykkelen fatt. Ettermiddagene består av trening, synging, gitarspilling i ”stua” og filmer. Jeg har ikke noe ansvar, sett bort ifra å huske hvor jeg har lagt nøkkelen. Jeg leker mer enn jeg har gjort på lenge, og middagen blir servert på fat. Det er bare ett ord som kan beskrive min tilværelse for øyeblikket. Chill.

Awesome.

Har jeg sagt en del. Fordi jeg har det sånn, i alle fall ganske ofte. Folkehøgskole var et godt valg.
Cudos on the good choice, Ingrid. Takk, takk.

Så. Jeg skal prøve å hive inn et innlegg en gang i blant, men dere kjenner meg. I'll make no guaranties. Men jeg er her, i alle fall...

Dagens anbefaling: Hear You Me – Jimmy Eat World

Forresten! Retrokameraet mitt har blitt flittig brukt, og bilder betyr mer og mer for meg. Veggene mine er dekket av gode minner fra folk ”der hjemme”. Facebook er oppdatert med nye bilder, av nye opplevelser og nye folk.

Her er nokre døme.

Verdens fokus, akkurat nå

De siste ukene har vært dominert av én nyhet. Og følgene av den. Det er få som har latt denne nyheten gå hus fordi. Michael Jackson er død.
Jeg vet at det er noen som kanskje vil la dette innlegget forbli ulest. Mange mener nemlig at denne mediadekningen, oppmerksomheten og alt oppstyret denne personens bortgang har generert, ikke er rett. Noen mener at denne mannen ikke fortjener det, noen mener at det er urettferdig at verden retter fokus mot én manns død, mens mennesker dør hver gang vi blunker.

Jeg er en av de som forsvarer det. Ikke fordi jeg mener at Michael Jacksons liv var verdt mer enn et lite barns liv. Selvfølgelig mener jeg ikke det. Men MJ levde livet sitt i rampelyset, om enn noe ufrivillig til tider. Og få celebriteter har gjort like mye som The King of Pop. Barnestjerne, musikalsk geni og et stort mysterium. Nei, jeg kjenner ikke Michael Jackson. Ikke litt en gang. Det er det svært få som gjør.

Men har du hørt ”We Are The World”? Selvfølgelig har du det. 2.klassinger på SFO kan den, pappa kan den. Michael Jackson og Lionel Richie skrev låten, og sammen organiserte de ”USA for Africa” da Etiopia led under en enorm sultkatastrofe. Dette var til og med før Geldofs fantastiske arbeid med Live Aid så dagens lys. Michael Jackson donerte penger han fikk inn på hans Victory Tour til veldedige formål. Det samme gjorde han med alt overskuddet fra megahiten ”Man In The Mirror”. Han var med på å rette søkelyset mot HIV/AIDS på 80-tallet, da dette fortsatt var en kontroversiell sykdom mange dysset ned.

Jeg sier ikke at jeg vet alt om denne mannen. Jeg vet ikke en gang en brøkdel. Men at mannen fortjener respekt, og en verdig begravelse, og muligheten til å hvile i fred, det syns jeg. Han var et menneske. Uansett hvordan du snur og vender på det, så var det i bunn og grunn dét han var. Et menneske. Med familie som stotrende talte og sang i hans minnestund. De mintes en bror, en sønn og en far. Og verden inviterte seg selv, nærmest forlangte å få ta del i den. Jeg syns ikke den kunne blitt gjennomført på en mer verdig måte. Personligheten og jordnærheten, i den grad det er mulig når det gjelder The Jacksons, ble beholdt. Jeg syns det var flott at familiens og vennenes avskjed med en de var glad i fikk være slik det skal få være i en minnestund, naturlig og personlig.

Budskapet om et liv etter døden, og Guds velsignelse ble en også svært naturlig del. Fokuset var rettet på hvordan MJ brukte de talentet han hadde fått fra sin Skaper. Dette ble hyppig diskutert på Facebook i kveld, og jeg syns det Jarle Lode skrev var så fint. ”Gud har en plan med alle. Vi så litt av hans plan med MJ i dag”. Mange har fått Guds velsignelse lyst over seg i dag…

Til slutt vil jeg ta med to utdrag fra et par av Michael Jacksons tekster. De betyr for meg, og det er derfor jeg har valgt å ha dem med. Det første er fra sangen ”Will You Be There”. Den spilles på Free Willy, en film jeg elsket som liten. Jeg har også vært med på å synge sangen som oppvarming på en gospel-festival. Det er noe med dette verset, og melodien som hele tiden er i bakgrunnen. Håp.

Hold Me
Like The River Jordan
And I Will Then Say To Thee
You Are My Friend
Carry Me
Like You Are My Brother
Love Me Like A Mother
Would You Be There?

Det neste utdraget stammer fra “Man in The Mirror”, som jeg skrev litt om.
Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?” Matt 7, 3

I'm starting with the man in the mirror
I'm asking him to change his ways
And no message could have been any clearer
If you wanna make the world a better place
Take a look at yourself, and make a change

Hvil i fred, Michael Jackson.

Dagens anbefaling: Will You Be There - Michael Jackson

Om å være solbrent, skole uten timer, Kaizers Orchestra og The end of an era

I det siste har ikke skoledagene akkurat vært fylt av ”meningsfull læring”. Eller noen slags form for læring i det hele tatt. På torsdag og fredag hadde jeg til sammen én økt. Det er mye.
Så resultatet av slike dager var en fredag tilbrakt på Grønnes. Å være med sjøen og spille volleyball i en tid italienerne ville kalt ”siesta” er ikke lurt for Ingrids nordiske (arktiske?) hud… Jeg smurte meg for sent, enough said… Bowling senere den kvelden ble en stiv opplevelse!











Så var det duket for festivalfølelse og sommerstemning på høyt nivå. Den etterlengtede frihelga (Hæ? Skakje du på jobb, Ingrid?) var her! Og jeg vendte snuten mot Bryne, Kaizers legendariske frontrekkes hjemsted. Vi tråkla oss gjennom juggel-boder, og endte opp inne på konsertområdet etter litt surr med en litt glemsom Thomas og some real fake ID action! Det var en småherlig opplevelse! Marit Larsen spilte opp på scenen med koselig sommermusikk og allsangfaktor på ett par-tre av låtene. Godkjent! Men jeg skal ærlig innrømme at det ikke var Marit larsen jeg var kommet for å se… Mine store helter entret scenen med et brak kalt ”Ompa til du dør”, og så var den noe mer høylydte festen i gang! Jeg koste meg!

1-2-3-4-5-6-7-8-9-10! La meg presentere Señor Torpedo!

Nå har jeg kommet til den noe mer bittersøte delen av dette sjeldne blogginnlegget. Den delen jeg så fint har valgt å kalle ”The end of an era”. Jeg er snart ferdig på videregående. Hvem kommer jeg til å holde kontakten med? Hvem ser jeg ikke igjen før reunionen?

Jeg vil i alle fall si at jeg har hatt tre utrolig fine år, Flekkefjord VGS har virkelig overrasket meg. En del inputs fra folk som merkelig nok ikke har gått på videregående i Flekkefjord, ga meg en litt bekymret følelse da jeg begynte på Uenes for nesten tre år siden. Men det er vært tre fine år, der jeg har blitt kjent med så mange herlige folk! Jeg er evig takknemlig for å ha havnet i den fantastiske klassen jeg gjorde! Jeg kommer virkelig til å savne dere!




Men nå er det klart for noe nytt, og jeg er klar for det! Livet på folkehøgskole, here I come!

Dagens anbefaling: Glass of Water - Coldplay

A real "must-hear"

When we can't find the words, it's Halleluja <3

When my soul has finally flown
The moment I am welcomed home
The first song that I will sing is hallelujah

- Tyrone Wells, All The Broken Hearts

Dagens anbefaling

...er Medisin og Psykiatri av det legendariske bandet fra Norges harde vestland. Har vært glad i liveversjonen lenge, men nå har CDen Våre Demoner gitt meg studioversjonen. Tusen hjertelig takk til Kaizers Orchestra!

Ellers er Ingrid russ, og gjør ifølge noen litt lite ut av det. Jeg har tatt to russeknuter da? ;) Bare vent, there is more to come! Kanskje jeg til og med drister meg til å se fem disneyfilmer på rad! Du og DU for en russ! Denne ville russen har forresten blitt gitt navnet "Jern-Ingrid". Hurra.

(Vår kjære russefotograf Guro står for bildet)

Også har jeg ett ord (navn) til dere alle: Bolaños! For en spiller! Start har tilsynelatende innført regelen "gi ballen til Bolaños, han vet nemlig hva han skal gjøre med den". Tippeligaens helt egen Messi, det er det han er. Det er en grunn til at Hulsker er toppscorer per dags dato, en grunn med fornavnet Christian.
Vi er Start, og vi er stolt av det!

Også vil jeg gjerne benytte anledningen til å si at det er meget koselig at Line har "fenge sæg ein heilt egen Morten":)

Ode to la Música

Jeg liker musikk. Så mye at jeg skal skrive kun om det i dag.
Men ikke så mye, til det er jeg for lat.
Men jeg skal få tid til å få skrive at jeg er forever grateful for at jeg kan høre.

Hvis ikke hadde jeg ikke kunne hørt på See You Soon hver eneste gang jeg går til jobb, eller Slow Dancing in a Burning Room under hver bidige heldagsprøve.
The old cliché om at jeg trenger musikk dukker opp igjen. Fordi det gjør jeg.

Det er derfor jeg søker på "Episode Music Guide" omtrent etter hver episode av en eller annen dramaserie. Det er derfor jeg har søkt på musikklinjer til neste år. Det er derfor jeg synger i bilen, enten jeg er alene eller ei. Det er derfor jeg og Marie alltid joiner hverandre i en andrestemme hvis den ene synger. Og det er derfor jeg blir trist når tørketrommelen slutter å lage sin behagelige tromlesang, når jeg står i dusjen.

Music expresses that which cannot be said and on which it is impossible to be silent. - Victor Hugo

Dagens anbefaling: All We Are - Matt Nathanson

Det begynte jo så bra…

Overraskende bra. Så bra at jeg nesten måtte bremse meg selv litt. TRE innlegg ble det skrevet, på relativt kort tid. But then it was all down hill from there. Det er bevist: jeg er ikke noen ”blogger”. Dagbok-fenomenet har igjen sett dagens lys. Det begynner bra, men så ender det opp med ”12. februar: gadd ikke skrive noe i dag.” Jeg er ikke så pliktoppfyllende som noen kanskje tror. Oh snap.
MEN jeg fortsetter for det om! Kanskje en gang innimellom vil det komme et nytt blogginnlegg, og da vil noen få seg en overraskelse i hverdagen. Hurra.

Så her kommer en liten update:

Premieren på MAMMA MIA! For en russ gikk av stabelen på fredag, og en fullsatt kinosal var rett og slett gjennomgående fornøyde med en russerevy som ble gjort ferdig en gang mellom siste generalprøve og første forestilling. Det var ikke alle som hadde troen på at det her skulle gå. Kanskje ikke så rart, siden en del av de viktigste sketsjene ikke var skrevet da vi hadde siste aula-øving på onsdag. Men må man, så må man, og da blir det bra. Lenge leve ingen forberedelse, det er slik jeg liker det! Det går som regel bra… Og en betydelig sum ble samlet inn til Dina Stiftelsen, og de pengene betyr mer enn vi aner.
Så Russ 09 skal være fornøyde med en revy som fikk mamma til å smile i flere dager, og medelever som ikke var med, til å si at ”någen ting va jo faktisk litt funny.”
Kjempebra innsats alle sammen, har hatt det utrolig gøy!

Denne uka er prøver-og-prosjekter-uke, og vi fryder oss. Herlig med litt engelskstil, norskfremføring, nynorskstil, engelskprøve og gymprøve <3

Til helga er det Kick Off, som betyr at nå er vi faktisk russ. Can you believe it? Jeg tror ikke egentlig jeg er gammel nok…

Og det er under to uker til vi drar til Liverpool. Liverpool, I love you!

Dagens anbefaling: Memories - The Sequel

Her følger noen bilder fra Mamma Mia! For en russ
(bildene er fra www.avisenagder.no)

We love you Liverpool, we do!

Det er mye jeg liker her i verden. Det er jo en del jeg ikke liker og, men jeg vil heller skrive om det jeg liker!
Og noe som virkelig står høyt på den lista der, er fotball. Jeg liker fotball.
Og jeg er, og har alltid vært, stor fan av Liverpool F.C.

Steven Gerrard, Fernando Torres, Jamie Carragher, Xabi Alonso.
Ah, som musikk i mine ører (musikk er forøvrig noe av det andre som står høyt på lista mi!)

Liverpool - Real Madrid 4 - 0. Fantastisk.

Manchester United - Liverpool 1 - 4! Awesome!

Liverpool, påsken 09: here we come!


Dagens anbefaling: First day of my life - Bright Eyes

Appelsinpiken

Hvis du fikk valget mellom å leve her på jorden kun i ett lite øyeblikk i den store sammenheng, eller å la være, hva ville du valgt? Har du tenkt på at når foreldrene dine gir deg verden i gave den dagen du blir født, tar de den også fra deg? Er den korte tiden på jorden verdt en mulig smertefull utgang?

Jan Olav i Appelsinpiken syns ikke det. Han dør av kreft i en alder av 30, og opplever å leve med frykt for døden. Han undrer seg om det virkelig var verdt å oppleve en slik angst, kun for de tretti årene han har levd. I verdenssammenhengen er tretti år en vanndråpe i Stillehavet – ubetydelig. Men for noen, har de tretti årene betydd millionvis av badekar med vann.

Georg, Jan Olavs sønn, kommer frem til at hvis han sto for det valget, ville han ha hoppet uti livet. Smerten en opplever tar ikke bort gleden. De gode opplevelsene veier tyngst.

Når jeg leser boka, klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor akkurat Jan Olav ville valgt ikke å prøve ut livet i det hele tatt. Hans liv er nemlig et lykkeligere liv enn det livet mange lever. Kan frykten for døden virkelig gjøre at du ville valgt ikke å leve? Vil det da si at frykt for døden er grunn nok til å ta sitt eget liv? For det vil vel være århundrets motsigelse?

Jeg liker å stille spørsmål. Selv om jeg ikke vet svaret. Hadde jeg alltid visst svaret, kunne jeg jo unngått det unødvendige oksygenbruket spørsmålet ville krevd. Derfor liker jeg Appelsinpiken. Jeg liker at Jostein Gaarder innrømmer at det er mye han, og vi mennesker, ikke vet. Jeg liker nemlig å ikke vite. Hva skal jeg i overimorgen? Vet ikke! Herlig!
Jostein Gaarder kaller seg ikke troende. Allikevel åpner han for håpet om at det vil være en hånd på andre siden som tar tak i deg etter at du selv har sluppet taket.

Jeg liker håp.

Dagens anbefaling: Silk av Shaun Bartlett

Schwache Menschen

Ja, DDRs tittel treffer godt. Til og med ikke Ingrid klarte å la være. Jeg har fått meg blogg.
Dagbok og slike ting har jeg aldri klart å stifte noe nevneverdig vennskap med, så jeg kan ikke love at oppdateringene vil komme på løpene bånd. Jeg kan egentlig ikke love at de kommer på noe bånd en gang. Men en gang innimellom kan det jo hende at jeg får et øyeblikk av svakhet/styrke (you choose), og blogger om et eller annet...

Kanskje vi ses?

Tittel:
Schwache Menschen - DDR (Atle Antonsen og Johan Golden)