Det "mine egne" elsker å hate

80 % av en finfin søndag tilbragt i sofaen. Vuzuzaelaer som en noe plagsom bagrunnslyd. Glede. Bekymring. Følelsen av å bli ekstremt imponert. Medfølelse. Uenighet. Gult og rødt. Diskusjoner og "us against them".

Glede. Tårer. Herlighet.

Fotball-VM er i gang! Hurra! Fotball hele dagen! Det er digg å glede seg over VM. Det er nydelig å sitte igjen med en noe tom følelse etter å ha sett tre kamper på en og samme dag, kun fordi du må vente helt til i morgen før du igjen kan sette deg godt til rette, og være vitne til nye mål, nye keepertapper (heia England!), nye sjanser og nye gleder. Det er herlig å ha et lag man heier ekstra på (heia England!), selv om det ikke baseres på nasjonalfølelse. (Jeg ser kanskje litt sånn ut, men jeg er ikke engelsk...)

Men jeg er visst et utskudd. Jeg avviker fra normen. Jeg er i en klasse med noen trofaste andre, med en hel horde som står på utsiden, og ser inn på oss med noe ulmt i blikket.

Jeg må bare innrømme det. Det er en del av meg.

Jeg er jente, og jeg liker fotball.

For å være helt ærlig, så elsker jeg det litt.

Hvorfor er det dumt? Hvorfor ler noen hvis en sier at "nei, jeg kan ikke, USA spiller mot England"? (Heia England!) Hvorfor er det "ikke lov" å nyte

juni hvert fjerde år litt ekstra, uavhengig av vær eller jobb, basert kun på menn som leker med ball?

Mange jenter liker ikke hvor mye fokus fotballen får. De liker ikke at noen programmer forsvinner på grunn av alle disse kampene. "Det er jo kamper hele tiden!" Som om dét er noe negativt...

Jeg forstår godt at ikke alle er interessert i fotball, eller sport generelt. Men hvorfor er det så greit å nærmest hate fotball og den tiden den "tar"?

Det er spørsmålet.

Jeg lar det sveve litt rundt i luften, tygg litt på den.

(Fant ikke noe mer VM-relatert enn et bilde fra Anfield)

(Aller sist må jeg gi mine trofaste venninner en stor takk for en genuin forståelse og aksept når jeg nedprioriterer andre ting for fotballen. Dere er gode!)

HEIA ENGLAND!

Dagens anbefaling: Three Lions - Baddiel & Skinner & The Lightening Seeds

There's something about London

For en uke siden, gikk jeg rundt i Carnaby Street right about now. Og jeg nøt det. Det er nemlig noe med London. Atmosfæren som virker avslappende på meg, selv om jeg er midt i en storby. Jeg trives, rett og slett! Og når en reiser med to herlige jenter som ikke vet hva "negativ" betyr, ja, da kan det nesten ikke bli bedre. En suksesstur fra ende til annen, hvis en ser bortifra den lille hendelsen på Sola flyplass. En rød Opel i manko, men med masse annet i bagasjen! Det var sikkert noen som trengte den bilen enda mer enn oss. Øh...

Men nok om det! Har en to døgn i London, og ingen planer eller mål utenom en fantastisk konsert, får man gjort utrolig masse! Vi shoppet og koste oss, og fikk til og med tid til å CHILLAXE på Starbucks. Men hovedgrunnen for å i det hele tatt dra på tur, var at vår kjære John Mayer tok turen til Wembley Arena. Da måtte vi og. Og jeg er utrolig glad for at vi dro, for er det noe av det beste jeg har vært med på. Jeg smilte og koste meg gjennom hele showet, og jeg liker å tro at min kjære John likte det og;)
Med et tilfreds smil om munnen og en skrapa bankkonto dro jeg tilbake til gamlelandet.

Takk for turen!

"But the age of miracles hadn't passed,
For, suddenly, I saw you there
And through foggy London Town
The sun was shining everywhere."

A Foggy Day in London

Dagens anbefaling: Stop This Train - Live at the Nokia Theatre - John Mayer