Ode to la Música

Jeg liker musikk. Så mye at jeg skal skrive kun om det i dag.
Men ikke så mye, til det er jeg for lat.
Men jeg skal få tid til å få skrive at jeg er forever grateful for at jeg kan høre.

Hvis ikke hadde jeg ikke kunne hørt på See You Soon hver eneste gang jeg går til jobb, eller Slow Dancing in a Burning Room under hver bidige heldagsprøve.
The old cliché om at jeg trenger musikk dukker opp igjen. Fordi det gjør jeg.

Det er derfor jeg søker på "Episode Music Guide" omtrent etter hver episode av en eller annen dramaserie. Det er derfor jeg har søkt på musikklinjer til neste år. Det er derfor jeg synger i bilen, enten jeg er alene eller ei. Det er derfor jeg og Marie alltid joiner hverandre i en andrestemme hvis den ene synger. Og det er derfor jeg blir trist når tørketrommelen slutter å lage sin behagelige tromlesang, når jeg står i dusjen.

Music expresses that which cannot be said and on which it is impossible to be silent. - Victor Hugo

Dagens anbefaling: All We Are - Matt Nathanson

Det begynte jo så bra…

Overraskende bra. Så bra at jeg nesten måtte bremse meg selv litt. TRE innlegg ble det skrevet, på relativt kort tid. But then it was all down hill from there. Det er bevist: jeg er ikke noen ”blogger”. Dagbok-fenomenet har igjen sett dagens lys. Det begynner bra, men så ender det opp med ”12. februar: gadd ikke skrive noe i dag.” Jeg er ikke så pliktoppfyllende som noen kanskje tror. Oh snap.
MEN jeg fortsetter for det om! Kanskje en gang innimellom vil det komme et nytt blogginnlegg, og da vil noen få seg en overraskelse i hverdagen. Hurra.

Så her kommer en liten update:

Premieren på MAMMA MIA! For en russ gikk av stabelen på fredag, og en fullsatt kinosal var rett og slett gjennomgående fornøyde med en russerevy som ble gjort ferdig en gang mellom siste generalprøve og første forestilling. Det var ikke alle som hadde troen på at det her skulle gå. Kanskje ikke så rart, siden en del av de viktigste sketsjene ikke var skrevet da vi hadde siste aula-øving på onsdag. Men må man, så må man, og da blir det bra. Lenge leve ingen forberedelse, det er slik jeg liker det! Det går som regel bra… Og en betydelig sum ble samlet inn til Dina Stiftelsen, og de pengene betyr mer enn vi aner.
Så Russ 09 skal være fornøyde med en revy som fikk mamma til å smile i flere dager, og medelever som ikke var med, til å si at ”någen ting va jo faktisk litt funny.”
Kjempebra innsats alle sammen, har hatt det utrolig gøy!

Denne uka er prøver-og-prosjekter-uke, og vi fryder oss. Herlig med litt engelskstil, norskfremføring, nynorskstil, engelskprøve og gymprøve <3

Til helga er det Kick Off, som betyr at nå er vi faktisk russ. Can you believe it? Jeg tror ikke egentlig jeg er gammel nok…

Og det er under to uker til vi drar til Liverpool. Liverpool, I love you!

Dagens anbefaling: Memories - The Sequel

Her følger noen bilder fra Mamma Mia! For en russ
(bildene er fra www.avisenagder.no)

We love you Liverpool, we do!

Det er mye jeg liker her i verden. Det er jo en del jeg ikke liker og, men jeg vil heller skrive om det jeg liker!
Og noe som virkelig står høyt på den lista der, er fotball. Jeg liker fotball.
Og jeg er, og har alltid vært, stor fan av Liverpool F.C.

Steven Gerrard, Fernando Torres, Jamie Carragher, Xabi Alonso.
Ah, som musikk i mine ører (musikk er forøvrig noe av det andre som står høyt på lista mi!)

Liverpool - Real Madrid 4 - 0. Fantastisk.

Manchester United - Liverpool 1 - 4! Awesome!

Liverpool, påsken 09: here we come!


Dagens anbefaling: First day of my life - Bright Eyes

Appelsinpiken

Hvis du fikk valget mellom å leve her på jorden kun i ett lite øyeblikk i den store sammenheng, eller å la være, hva ville du valgt? Har du tenkt på at når foreldrene dine gir deg verden i gave den dagen du blir født, tar de den også fra deg? Er den korte tiden på jorden verdt en mulig smertefull utgang?

Jan Olav i Appelsinpiken syns ikke det. Han dør av kreft i en alder av 30, og opplever å leve med frykt for døden. Han undrer seg om det virkelig var verdt å oppleve en slik angst, kun for de tretti årene han har levd. I verdenssammenhengen er tretti år en vanndråpe i Stillehavet – ubetydelig. Men for noen, har de tretti årene betydd millionvis av badekar med vann.

Georg, Jan Olavs sønn, kommer frem til at hvis han sto for det valget, ville han ha hoppet uti livet. Smerten en opplever tar ikke bort gleden. De gode opplevelsene veier tyngst.

Når jeg leser boka, klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor akkurat Jan Olav ville valgt ikke å prøve ut livet i det hele tatt. Hans liv er nemlig et lykkeligere liv enn det livet mange lever. Kan frykten for døden virkelig gjøre at du ville valgt ikke å leve? Vil det da si at frykt for døden er grunn nok til å ta sitt eget liv? For det vil vel være århundrets motsigelse?

Jeg liker å stille spørsmål. Selv om jeg ikke vet svaret. Hadde jeg alltid visst svaret, kunne jeg jo unngått det unødvendige oksygenbruket spørsmålet ville krevd. Derfor liker jeg Appelsinpiken. Jeg liker at Jostein Gaarder innrømmer at det er mye han, og vi mennesker, ikke vet. Jeg liker nemlig å ikke vite. Hva skal jeg i overimorgen? Vet ikke! Herlig!
Jostein Gaarder kaller seg ikke troende. Allikevel åpner han for håpet om at det vil være en hånd på andre siden som tar tak i deg etter at du selv har sluppet taket.

Jeg liker håp.

Dagens anbefaling: Silk av Shaun Bartlett

Schwache Menschen

Ja, DDRs tittel treffer godt. Til og med ikke Ingrid klarte å la være. Jeg har fått meg blogg.
Dagbok og slike ting har jeg aldri klart å stifte noe nevneverdig vennskap med, så jeg kan ikke love at oppdateringene vil komme på løpene bånd. Jeg kan egentlig ikke love at de kommer på noe bånd en gang. Men en gang innimellom kan det jo hende at jeg får et øyeblikk av svakhet/styrke (you choose), og blogger om et eller annet...

Kanskje vi ses?

Tittel:
Schwache Menschen - DDR (Atle Antonsen og Johan Golden)