Appelsinpiken

Hvis du fikk valget mellom å leve her på jorden kun i ett lite øyeblikk i den store sammenheng, eller å la være, hva ville du valgt? Har du tenkt på at når foreldrene dine gir deg verden i gave den dagen du blir født, tar de den også fra deg? Er den korte tiden på jorden verdt en mulig smertefull utgang?

Jan Olav i Appelsinpiken syns ikke det. Han dør av kreft i en alder av 30, og opplever å leve med frykt for døden. Han undrer seg om det virkelig var verdt å oppleve en slik angst, kun for de tretti årene han har levd. I verdenssammenhengen er tretti år en vanndråpe i Stillehavet – ubetydelig. Men for noen, har de tretti årene betydd millionvis av badekar med vann.

Georg, Jan Olavs sønn, kommer frem til at hvis han sto for det valget, ville han ha hoppet uti livet. Smerten en opplever tar ikke bort gleden. De gode opplevelsene veier tyngst.

Når jeg leser boka, klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor akkurat Jan Olav ville valgt ikke å prøve ut livet i det hele tatt. Hans liv er nemlig et lykkeligere liv enn det livet mange lever. Kan frykten for døden virkelig gjøre at du ville valgt ikke å leve? Vil det da si at frykt for døden er grunn nok til å ta sitt eget liv? For det vil vel være århundrets motsigelse?

Jeg liker å stille spørsmål. Selv om jeg ikke vet svaret. Hadde jeg alltid visst svaret, kunne jeg jo unngått det unødvendige oksygenbruket spørsmålet ville krevd. Derfor liker jeg Appelsinpiken. Jeg liker at Jostein Gaarder innrømmer at det er mye han, og vi mennesker, ikke vet. Jeg liker nemlig å ikke vite. Hva skal jeg i overimorgen? Vet ikke! Herlig!
Jostein Gaarder kaller seg ikke troende. Allikevel åpner han for håpet om at det vil være en hånd på andre siden som tar tak i deg etter at du selv har sluppet taket.

Jeg liker håp.

Dagens anbefaling: Silk av Shaun Bartlett