Starten på nullnislashti

Her kommer et blogginnlegg som burde ha kommet for en god stund siden. Ingrids liv har tatt en brå vending, og det har ikke kommet mange oppdateringer fra oljebyen som nå huser enda en flekkefjæring. Jeg har flytta til Stavanger. Tjensvollveien 44 er mitt nye hjem. Her holder nemlig Solborg folkehøgskole til. Det ble ikke det store utland og prestisjeskole på meg i år, selv om jeg kom inn. For det gjorde jeg nemlig. Mange vil nok synes det er rart, ja, nærmest dårlig gjort å si nei til det noen vil karakterisere som en stor sjanse. Men for meg var det ikke det jeg skulle gjøre i 2009/2010. Jeg skulle slappe av. Uten press og prestasjonsangst. Derfor valgte jeg å sette mine føtter på et av de mange trappetrinnene Solborg har å by på. Det har jeg ikke angret på.
For the record: jeg driver da i alle fall med musikk og ”performing arts”. Yours truly danset i over 3 timer i går. Jeg skal ha sangtimer. Og er jeg heldig, får jeg være en av røverne i Kardemommeby. Jeg går nemlig på Rampelys. Sounds good, right?

Solborg er en herlig plass. De første dagene gikk riktignok med på å konsentrere seg om å huske mitt eget navn, noe som resulterte i at jeg kun husket hvert fjerde nye navn, sånn omtrent. Det var mye nytt, og jeg skal innrømme at jeg var både spent og nervøs. Det er ikke bare-bare å begynne på noe helt nytt, så å si ”alene”.
Nå kan jeg ganske mange navn. Og jeg har blitt godt kjent med mange. Det er noen virkelig gode folk her på skolen. Og minoriteten snakker bokmål. Det er funny. Trøndersk og kvinnheradsk spinner rundt i hodet mitt. Norge er allsidig. Og lite. ”Kjenner du han?” er en hyppig brukt setning. Festlig fenomen.

Jeg har det svært behagelig.

Skoledagene består av musikk, dans og drama, samt ballspill, kor, et par solidaritetsfag og gym. Der kan en gjøre hva en vil. Jeg har tatt sykkelen fatt. Ettermiddagene består av trening, synging, gitarspilling i ”stua” og filmer. Jeg har ikke noe ansvar, sett bort ifra å huske hvor jeg har lagt nøkkelen. Jeg leker mer enn jeg har gjort på lenge, og middagen blir servert på fat. Det er bare ett ord som kan beskrive min tilværelse for øyeblikket. Chill.

Awesome.

Har jeg sagt en del. Fordi jeg har det sånn, i alle fall ganske ofte. Folkehøgskole var et godt valg.
Cudos on the good choice, Ingrid. Takk, takk.

Så. Jeg skal prøve å hive inn et innlegg en gang i blant, men dere kjenner meg. I'll make no guaranties. Men jeg er her, i alle fall...

Dagens anbefaling: Hear You Me – Jimmy Eat World

Forresten! Retrokameraet mitt har blitt flittig brukt, og bilder betyr mer og mer for meg. Veggene mine er dekket av gode minner fra folk ”der hjemme”. Facebook er oppdatert med nye bilder, av nye opplevelser og nye folk.

Her er nokre døme.